Pilegrim på Limnos

Populær fjelltur

Selv på de heteste dagene er det et drag i luften på Limnos. Også på strendene stryker fønvinden behagelig over sandkornene, men etter et par dager på ryggen våknet utforskertrangen og jeg dro opp i fjellene – til det eneste stedet i sitt slag i verden. Limnos kan ikke skryte på seg like bratte fjell som i Norge. Selv for uvante fjellfolk er de småvokste fjellene relativt overkommelige.

Vest på «sommerfugløya» kan du komme deg et godt stykke opp i høyden, og valget falt på en tur opp til Panagia Kakaviotissa – «kirken uten tak». Det sagnomsuste kirkebygget ligger uveisomt til noen kilometer fra grusveien som leder inn mot fjellet Kakavos. Noen velger å gå langs grusveien, før de svinger av og tar den smale gangveien videre. Det er et alternativ også fjellgeitene liker, om jeg skal dømme etter «etterlatenskapene» deres. Langs den smale stien oppover og innover det karrige landskapet preget av vulkanstein og lavtvoksende busker er det en ange av krydder i luften, litt rosmarin, kanskje noe timian. For øvrig er det tyst som det bare kan være i en del av ferieøya de færreste begir seg inn i. Om du da ikke skal til Panagia Kakaviotissa, som tidvis er et populært utfluktsmål, men der jeg denne dagen ikke møter et menneske. Det kan skyldes at vi er i slutten av mai, og påsken er over.

På flukt

Jeg liker ikke å vandre på måfå, men trenger et mål. En slags «premiering». Kanskje har det sammenheng med sjokoladen jeg ble lovet om jeg fullførte fjellturer med mor og far. Uansett er det alltid tilfredsstillende å nå målet man har satt seg. Miniatyrkirken i fjellene, som i luftlinje ligger knapt en mil fra øyhovedstaden Myrina, har en dramatisk, mer enn 700 år gammel historie. I nyere tid var stedet der den ligger skjul for munker på flukt fra tyrkerne. For den er såpass godt gjemt at du skal kjenne fjellene godt om du vil finne den. Eller følge stien fra parkeringsplassen som leder meg dit.

De første munkene ankom allerede på begynnelsen av 1300-tallet. Det var en kombinasjon av askese og ønske om stille kontemplasjon som dro munkene inn i Limnos’ villmark. De siste som slo seg ned her var gudfryktige menn fra klosteret på øya Agios Efstratios sørvest for Limnos – fordrevet dit av tyrkerne.

En opplevelse

Det var denne siste bølgen av munker som bygde ut et mer omfattende anlegg på fjellhyllen. Men med årene falt den ene munken etter den andre fra, inntil det kun var én igjen. Før den aller siste forlot Panagia Kakaviotissa – til fordel for den kjente helligheten Athos på fastlandet – overlot han et ikon – den falmeløse blomsten – til en lokal gjeter. Ifølge legenden instruerte han gjeteren om å ta med ikonet opp til klippekirken første tirsdag etter påsken hvert eneste år. Det skal vedkommende pliktskyldigst ha gjort, og den dag i dag – flere hundre år senere – utføres ritualet, der både lokalbefolkningen og pilegrimer deltar, slik munken hadde overtalt gjeteren til å gjøre.

Det er med andre ord med en viss ærefrykt – både for de mange som en gang søkte ly her og for historiens gang – jeg klatrer opp de siste trappene til kirken – den eneste i verden uten tak. I stedet tjener klippeutspringet over den som himling. På den andre siden av juvet jeg steg opp fra spretter tre villgeiter oppover fjellsiden. De eneste synlig levende så langt jeg kan se. Så ser jeg at det ryker fra stearinlysene foran et av ikonene inne i kirken. Er det myten om Panagia Kakaviotissa som spiller meg et puss? Opplevelsen av noe spirituelt sitter uansett i kroppen lenge etter at jeg har steget ned fra fjellet og kan ta et kveldsbad i solnedgangen.

Tekst & bilde: Bjørn Moholdt, reisejournalist