Limnos

Populært utfluktsmål

Selv på de varmeste dagene er det en fin bris i luften på Limnos. På strendene blåser vinden behagelig over sandkornene, og etter noen dager med sol og bading våknet oppdageren i meg og jeg dro opp i fjellene. Til det eneste stedet i sitt slag i verden. Limnos kan ikke skilte med så bratte fjell som i Norge. Selv for uerfarne fjellklatrere er de små fjellene her relativt overkommelige. I vest på "sommerfugløya" kan du komme ganske høyt opp og valget falt på en tur opp til Panagia Kakaviotissa - "kirken uten tak". Den nevnte kirken ligger noen få kilometer fra grusveien som fører inn til Kakavos-fjellet.

De fleste velger å gå langs grusveien før de svinger av og tar den smale gangstien videre. Det er også det alternativet fjellgeitene liker best, etter "restene" å dømme. Langs den smale stien oppover og innover i det karrige landskapet preget av vulkansk stein og lavtvoksende busker, henger en duft av krydder i luften, litt rosmarin, kanskje litt timian. Det er stille og fredelig her. Og selv om Panagia Kakaviotissa er et populært utfluktsmål, møter jeg ikke en eneste sjel akkurat denne dagen. Men kanskje det er fordi det er slutten av mai og påsken er over.

På flukt

Jeg liker ikke å vandre målløst og trenger et mål. En slags "belønning". Kanskje har det å gjøre med sjokoladen jeg ble lovet om jeg fullførte fotturen med foreldrene mine da jeg var barn. Uansett er det alltid tilfredsstillende å nå målet du har satt deg.

Miniatyrkirken i fjellet, som ligger mindre enn ti kilometer fra øyas hovedstad Myrina i luftlinje, har en dramatisk historie som strekker seg over 700 år tilbake. Stedet har blant annet vært et skjulested for munker på flukt fra tyrkerne. Stedet er så godt gjemt, at du må kjenne fjellene godt for å finne det. Eller følg stien fra parkeringsplassen som fører deg dit. De første munkene kom hit allerede på begynnelsen av 1300-tallet. Det var en kombinasjon av askese og ønsket om stillhet som tiltrakk munkene til villmarken i Limnos. De siste som slo seg ned her var fromme menn fra klosteret på øya Agios Efstratios sørvest for Limnos – drevet dit av tyrkerne.

En opplevelse

Det var de siste ankomne munkene som bygde en mer større kirke på fjellhyllen. Men med årene falt den ene munken etter den andre fra, helt til det bare var én igjen. Før den aller siste munken forlot Panagia Kakaviotissa – til fordel for den berømte helligheten til Athos på fastlandet – overleverte han et ikon til en lokal gjeter.

Ifølge legenden instruerte han gjeteren om å bringe ikonet til klippekirken den første tirsdagen etter påske hvert år. Dette gjorde gjeteren pliktoppfyllende, og selv i dag – flere hundre år senere – utføres ritualet, der både lokale og pilegrimer deltar, akkurat slik munken hadde instruert gjeteren om å gjøre. Det er med en viss ærbødighet – både for de mange som en gang søkte ly her og for historiens gang – jeg klatrer de siste trappetrinnene til kirken – den eneste i verden uten tak.

På den andre siden av ravinen hopper tre villgeiter oppover fjellsiden. De eneste synlige levende skapningene så langt jeg kan se. Så ser jeg røyk komme fra lysene foran et av ikonene inne i kirken. Spiller myten om Panagia Kakaviotissa meg et puss? Opplevelsen av noe åndelig sitter fortsatt i kroppen lenge etter at jeg har klatret ned fra fjellet og kan ta et kveldsbad i solnedgangen.

Tekst & bilde:Bjørn Moholdt, reisejournalist