Limnos

Det tar ikke lang tid før samtalene starter mellom bordene. Selvfølgelig kan det ha noe med den deilige vinen å gjøre. – Det er ingenting som bringer mennesker sammen som mat og vin, sier de tre vennene fra Østfold som har invitert meg til bordet sitt. Den gode stemningen ved bordet er en bekreftelse på nettopp det.

Kvalitetshopp

Limnos er kanskje ikke et sted man spontant forbinder med vin. Øya virker karrig og uregjerlig, og det vulkanske jordsmonnet er dårlig. Men under den tilsynelatende karrige overflaten er jorda ofte rik. Denne gaven fra naturen har fostret en vinkultur som kan dateres tilbake til førkristen tid. En av dem som nevner den utsøkte druesorten «Limnio» er Aristoteles, antikkens største tenker.

"Som en kjenner av det gode liv, satte Aristoteles pris på de til lokale druenes karakter," forklarer Eleftheria Konstantara, som vokste opp på Limnos. Hun mener at vinene på Limnos ikke kan sammenlignes med de man finner på andre siden av Det joniske hav. Tvert imot. Hellas og Limnos - en øy som har beholdt mye av sin opprinnelige karakter har tatt kvantesprang i kvalitet det siste tiåret.

Siden antikken

Eleftheria tar folk med på vinturer rundt på øya. Hennes utflukter er veldig populære. Alle bordene er opptatt når vi setter oss ned med glassene foran oss og Eleftheria begynner å fortelle oss om vinkulturens spennende reise. I verden og Hellas generelt, og Limnos spesielt. «Min interesse for vin er knyttet til minner jeg har fra oppveksten,» forklarer Eleftheria når foredraget er over og hun går en runde rundt å prater med folk ved bordene. Som i de fleste kulturer rundt det nordlige Middelhavet, var vin en like naturlig del av det greske måltidet som salt og pepper er på våre breddegrader. Foredraget har gjort oss litt klokere, både på Limnos som ferieøy, men også som et sted som er velegnet for vindruer. Eleftheria forteller oss om Hefaistos, den greske ildguden, som ifølge legenden hadde sin smie på Limnos, og om druene som hører hjemme her – som Limnio og Muscat – som trives i det næringsrike, vulkanske jordsmonnet. Et faktum som blant annet forklarer hvorfor øya ble en sentral vinprodusent for mer enn 2000 år siden. Innimellom skjenker Eleftheria sjenerøst i glassene. Vi har god tid, selv om vinkooperativet i utkanten av Myrina bare er første stopp.

Sterkere drikke

Litt lenger inn på øya – et steinkast fra en av Limnos mest populære restauranter – får vi servert en betydelig sterkere drink. Tsipouro er en aperitiff som ifølge spritmakeren Nicolaos ikke skal forveksles med den langt mer kjente ouzoen. – Denne drikken holder seg til oppskriften, forklarer han.

Nicolaos bor i utkanten av den lille landsbyen Sardes, litt lenger inn på øya. Skjulet vi befinner oss i minner mest om en ulovlig virksomhet der lyset fra gatelyktene ikke når helt inn. Den stikkende følelsen av noe uhyggelig forsterkes av skumringen som gradvis omslutter oss. – Yamas! sier Eleftheria og nipper til «ildvannet» som hovedsakelig er laget av druer som ikke egner seg til vin. Alkoholprosenten er på 50 og noe de fleste kanskje utsetter til etter middagen, og middagen venter på oss et par hundre meter ned i gaten, så vi nipper forsiktig til de to variantene som tilbys – med eller uten anis. Når vi går mot middagen etter en drøy halvtime, har restauranten Mantella begynt å fylles opp. – Det er en god blanding av både lokalbefolkning og turister her, forklarer eieren mens han leder oss til bordet vårt. – Det lover godt for fremtiden», sier selskapet på bordet mitt før eieren tar imot drikkebestillingen. «Vin,» sier rekken av forventningsfulle middagsgjester på hver side av langbordet nesten unisont.

Det kommer til å bli en sen kveld...

Tekst & bilde:Bjørn Moholdt, reisejournalist